The Keep

Hei. Hvordan går det?
Jeg bare later som om jeg ikke har vært borte, jeg.

Siden sist har jeg jobbet, vært skoleflink, og sovet. Livet mitt er så SPENNENDE. Også har jeg begynt å blogge litt sporadisk her. Bare fordi. Men det er sånn "åh, se så fin ting-sak"-blogg. Jeg trenger denne for å syte. &hearts


På lørdag kommer Christian hjem fra England, og det blir første gang jeg ser han på nesten to måneder. I den anledning har jeg bestemt meg for å fylle bloggen med kliss og møl, og begynner med å poste dette kjærlighetsdiktet. Det når meg langt inn i sjela eller hjertet eller noe sånt. Dypt.


Av Banksy.

Miu Miu-kjolen til Sandra.



Fotoprosjektet til The Plug. Han la igjen et engangskamera på en benk, med beskjeden:
"Good afternoon. I attanched this camera to this bench so you could take pictures. Seriously. So have fun. I'll be back later this evening to pick it up. Love Jay."
I etterkant har det litt gjentatt andre steder! &hearts



Jeg kan ikke spille annet enn Lisa Gikk Til Skolen, men til gjengjeld spiller jeg den uanstendig bra! Men hvem trenger vel et piano, når man har internett?

Grått hår på gutter. Eller, ihvertfall, grått hår på innmari kjekke gutter! Bilde fra Dazed & Confused.


Bwahaha! Baby-tøfler!


Hva synes du er ekstra fint idag?

Fringes!
Hvis jeg hadde hatt muligheten, hadde jeg aldri hatt på meg noe annet enn fringes.

HEI
JEG ER STØVSUGEREN TIL CHRISTIAN
JEG HETER HENRY






Hvis Henry hadde vært min støvsuger, hadde jeg støvsugd hver enste dag!

Kjære blogg,

Jeg har fått influensa.
Verden suger.
Alle er teite.
Alle, bortsett fra meg.

Maria

Selvfølgelig klarer jeg ikke dra ut på reise uten å havne i trøbbel.

• Åtte timer før avreise skal jeg bytte telefonabonnement, men det nye abonnementet nekter å fungere. Det er jo alltid koselig å være i et fremmed land fullt av bongo bongo-er som snakker rart, lukter snålt og klår uinvitert (de kalles visst briter) uten muligheten til å kontakte noen.
  

Løsning: Jeg syter i en time. Så går jeg på nett, og fikser det i løpet av fem minutter. Bruker den neste timen til å innbille meg at jeg er et geni.

• Fire timer før avreise (klokken 1 på natten for å være eksakt) finner jeg ut at, hei, jeg har jo glemt passet mitt. Siste tog til Oslo har gått, og taxi fram og tilbake for å hente passet koster godt over to tusen kroner.

Løsning: Jeg syter i en time. Vekker mamma og pappa, syter litt til. Så går jeg på nett og finner nummeret til politistasjonen på Gardermoen, og får høre at de er oppe i hele natt. Bruker den neste timen til å innbille meg selv at jeg er en ansvarlig og løsningsorientert person.

• Tre timer før avreise, klokka to på natten, pakker jeg. Finner ut at, hei, jeg har jo glemt å vaske klær.
  

Løsning: Jeg pakker skitne klær, og stjeler litt klær fra min intetanende, sovende lillesøster.

• Avreisetid. Taxien som skal kjøre meg til flyplassen har selvfølgelig misforstått adressen og er et sted tjue minutter unna. Jeg har dårlig tid fordi jeg må fikse nødpass.

Løsning: Jeg setter meg ned og spiser en banan. Hører på Iron and Wine, og tenker "det ordner seg".

Det er nettopp derfor ^ jeg prøver å være snill. Jeg må konstant samle karmapoeng for å få meg ut av disse idiotiske knipene jeg klarer å havne i. Setter meg selv i, er vel mer korrekt.


Men selvfølgelig ordnet det seg. Taximannen fikk meg til flyplassen to timer før flyet skulle gå, nødpasset var fikset innen et kvarter, klærne mine lukter bare litt vondt, og jeg ble bare klådd på av to briter på reisen. Suksess!

I morgen skal jeg på Oslo Fashion Week for aller første gang, sammen med lille Kamilla.
De siste dagene har jeg vært både høyt oppe (hurra, kle seg opp fint, fine klær, gøy gøy!) og sur og bitter (jeg kommer til å se idiotisk ut uansett hva jeg tar på meg, klesskapet mitt er et eneste stort gjesp).

Jeg leverte min snart 3 år gamle, trofaste Fijityjsishji-something Siemens til reperasjon i november. Da jeg dro for å hente den for tre uker siden ble jeg møtt av et: "Øøøh, vi finner den ikke? Eeh". SUPERFINT, DA!
De skulle ringe meg dagen etter, men da de ikke hadde ringt etter to uker, dro jeg ned dit igjen. Den var fortsatt sporløst forsvunnet. Og vips! - så dro jeg derfra med en splitter ny, bedre, Toshiba. Nå er jeg ikke så misfornøyd lenger! Wink, wink.

Jeg tok selvfølgelig backup av alt som var verdt noe før jeg leverte den inn, men jeg har mistet alle bokmerkene mine. Alle bloggene jeg fulgte med på, alle finurlige etsy-butikker, og så videre, og så videre.

Så derfor - hvem er du? Gi meg en link til bloggen din, eller en blogg du liker, eller femti blogger du liker. Eller andre fine linker for den saks skyld.

Nå er det bare litt over en uke til jeg setter meg på flyet for å besøke Christian i England igjen.
Som vanlig sitter jeg på topshop.com, urbanoutfitters.co.uk og liknende sider og drømmer. Åh. Beklager Christian, men det er shoppingen jeg gleder meg mest til!

Neida!

Joda.

Så. Jeg har fått med meg at retro nerdebriller er the shit, så nå har jeg gravd rundt i skuffene til mormor etter noe trendy å bruke i England.

Er de ikke lekre?!


Det forstyrra ansiktsuttrykket og skjelingen må til for å fullføre looken.

I dag kunne jeg sutret om at jeg er syk, sutret om at jeg er blakk - men siden jeg er så snill skal jeg spare dere for den slags irriterende, grinete blogging.

Jeg skal sutre om dere istedenfor. Eller. Enkelte av dere. You know who you are.

Greit. Hadde jeg fulgt alle "omg-post-dette-morsomme-bildet-på-bloggen"-impulsene mine, ville hele The Keep vært stappfull av lolcats, photoshoptabber og white trash-bilder, men jeg klarer stort sett å undertrykke det. Men dette bildet må jeg nesten poste. Jeg framførte en sabla bra argumentasjon overfor meg selv, og kom fram til at det ville være en fin lekse og oppvåkning for alle dere som vifter med orddelingsfeil på daglig basis.

Jeg tror nesten jeg skal ha PC-pauser en liten periode hver måned; jeg har fått gjort uendelig mye! Jeg har fylt fryseren med hjemmelagde kjøttboller, organisert bøkene mine, ryddet i alle hyller, ignorert støvet under senga, men vasket alle vegger, vinduer og skapoverflater. Og rømt hjem til mamma for å spille Scrabble og få gratis mat og snylte pc.

Alltid koselig, selv om hun nekter å godkjenne noen av ordene mine. Jeg skjønner ikke hvorfor.



Og så har jeg, mamma og pappa laget kake til pokerlaget hans!



Behold the awesomeness! Hvis du ikke ble imponert over spar-bær-tegninga mi, kan du brenne.



Pus har bestemt seg for å ligge midt i trappa og angripe alle ankler som går forbi.



Og slik går dagene. : )

Btw, hvis du kommer over denne toppen på H&M og samtidig opplever litt giverlyst, skal jeg gi deg resten av kaka! Ignore the stupid-face. Blakk kler meg ikke.

Nei, nå får det være måte på uflaks.
Den vanlige laptopen min ble ødelagt samtidig som jeg skulle levere den lille skole-pcen til reperasjon, og nå sitter jeg her PC-løs, med kjæreste i England og ingenting å distrahere meg med. Utenom oppvasken.


Jeg må ty til å gjøre ting.

Det er forferdelig. ),:

Vel, ok. Jeg får titte litt ned på gjøre-lista i notatboka mi, dette er vel en anledning til å få gjort alle de tingene jeg ellers syter over at jeg "ikke rekker" fordi jeg er for opptatt med viktigere ting, som å se på Skins, lese om sære sykdommer på wikipedia og lete etter nye, bra blogger jeg kan følge med på.

Hjelp meg!

Denne skulle kommet og hentet meg:



Og tatt meg med hit:



Og alle skulle gått rundt sånn:



















Det hadde vel vært fint?

(if one of these pictures are yours and you want it credited or removed, let me know)

I dag er jeg søndagsforelsket.

Jeg våknet alene i sengen, til lyden av xboxspilling fra stua, og gravde meg så langt ned under dyna jeg klarte. Jeg har null forståelse for mennesker som må opp relativt fort etter de har våknet, jeg kan ligge og purke i flere timer om morgenen dagen. Dro meg selv opp rundt 11, og ble møtt med en kopp solbærtoddy og et oppdatert postsecret. Fint!

Søndager er enten evig lange og kjedelige, melankolske eller koselige og romantiske. Jeg har aldri hatt en søndag som ikke har vært en av de tre.
Og i dag er den koselig og romantisk. Christian drar tilbake til England i morgen tidlig, og blir borte i 6 uker, så vi burde vel bruke dagen på noe krampeaktig fint og flott, men vi gidder ikke. Vi sitter og drikker te, spiller xbox og leser bøker. Og jeg synes det er helt fantastisk! Det eneste vi mangler er kjeks.

På fredag var jeg på Halloweenfest! Det var utrolig gjennomført, og ikke én som kom uten kostyme. Jeg tror jeg skal la bildene tale for seg selv.

Jeg er selvfølgelig ute i siste liten med halloweenkostyme, slik som jeg er med alt annet. Hastet meg ned til Standard, kostymebutikken i Oslo, for å kjøpe meg et last-minute-something, men ble møtt av dette synet:


Omg KØ! For å komme inn. Jeg prøvde å snike meg foran et par 8-åringer, men måtte til slutt innse nederaget. Så nå blir Plan B aktivert, jeg river i stykker noen gamle klær, sminker meg hvit, slenger noen selvlysende gummiedderkopper i håret og går som "død". O-r-i-g-i-n-a-l-t.

Og, jeg anbefaler alle som liker stemningsfulle, originale moteblogger, å stikke innom bloggen til Mia. En av mine absolutte favoritter. ♥

Jeg er blakk. Typ, skikkelig, horrribelt blakk for første gang i livet mitt. Noe som er kjipt for en som er like flink til å bruke penger som det jeg er. MEN! Jeg har funnet noen nye triks for å oppdatere garderoben uten å måtte dra kortet! Behold:

1. Kjærestens skap. Jeg røvet med meg tre skjorter, en pysjbukse og to varme gensere, og sikler litt på en enkel hvit t-skjorte, som hadde vært helt underbar som oversized tee på meg. Great success!

2. Søsters skap. Problem 1: søster bor et stykke unna. Problem 2: søster er ikke spesielt happy over å miste klær, og jeg har desverre ikke like lett for å manipulere henne som typen.

3. Det siste blir jo diy-prosjekter, altså do it yourself. Muligens great success, muligens epic fail. Men det er lov til å prøve! Hvis jeg får "godsnakket" litt mer med herr kjæreste, kan jeg kanskje få røvet til meg den hvite t-skjorta og gjøre den om til dette:

I dag har jeg vært på fotoshoot igjen, og har helt fæntæstic sminke. Og INGEN fest jeg kan dra på for å briefe. Jeg hater søndager. Jeg sitter her i slitte jeans og Darth Vader-t-skjorta mi og pimper grønn te med honning, mens jeg spiller Freecell på dataen. Hot.

Øverst på ønskelista mi står fortiden en svær, styggkul ullgenser jeg kan grave meg ned i når været sutrer utenfor.

Av og til skulle jeg ønske jeg var grafisk designer, eller hadde en eller annen kreativ jobb - slik at jeg kunne gjøre sprell som dette. Diggbart. Dette er emballasjen til frossen brokkoli fra Cascadian Farms:

Ser dere noe spesielt?


Nei? Hva med her:

Hvis jeg hadde vært grafisk designer hadde jeg gjemt inn ansiktet mitt overalt - i blomstermønstrede ringpermer, i bladforsider og på dasspapiret ditt. Fett!

På rusletur gjennom Bournemouth, oppdaget jeg og Christian byens herligste godteributikk! Jeg døde nesten.


Og om det ikke var lykke nok, fant vi en Ben & Jerry's isbar rett ned i gata! Behold: middagen min.

Amagad. Jeg er glad i å reise, men drittlei å reise! Turen hjem fra Skottland var et mareritt.

1 på natta måtte jeg, Christian og Lucy busse til flyplassen i Glasgow for å rekke et fly som gikk 8. JA! Skotter har enda ikke forstått konseptet konsponderende trafikk. Bussen var full av skvikende homser og de enda mer skvikende faghagsene deres, en tørrjukkende, syngende mann og brautende, sure fotballfans.
Vi måtte sove på gulvet (!) på flyplassen, som var dekket av andre snorkende kadavre, og våknet forfrosne etter en liten times søvn til lukten av full english breakfast og mennesker som stod og skravla i innsjekkingskø to cm fra hodene våre.



På dette tidspunktet lengtet vi så sårt hjem til sengene våre i Bournemouth at vi gikk på veggen, og klarte nesten ikke vente på at klokka skulle slå 10, for da ville vi ligge drømmende og fornøyde godt plantet under dyna.
Trodde vi. Klokka 10 var vi fortsatt i luften, og på vei til en helt annen flyplass. På grunn av tåke. TÅKE.
   Flyet landet på Bristol Airport halv 11, og en og en halv time senere fikk vi endelig en buss som skulle få oss tilbake til Bournemouth. Jeg har ikke klart å bestemme meg for hva som var værst, bussturen på tre timer eller selve bussen. Null AC, helt rette seterygger og fem seter i bredden. FEM. FEM! Vi satt som sardiner til klokka 3, luktet svette, bakrus og jævelskap, og forbannet stort sett verden. Utsultet på både mat og søvn, satt vi alle og halvsov. Hver gang bussjåføren bremset ned, falt Christian framover og kræsjet hodet i setet foran. Hysterisk morsomt! Jeg satt og så Borat på PSP'en min, og holdt de andre passasjerene våkne med sporadiske latteranfall.    Halv fire var vi endelig hjemme, bare nesten 6 timer for sent, sure og ekle, og jeg har sånn ca sovet siden.

Kvart på ett i natt drar jeg hjemover. Fire timer i buss, tre timer venting, to timer fly, en time buss. Jeg kommer til å dø. Noen tips for selvunderholdning på lange reiser? Dimsel in distress here, people!

Jeg er dødsliten. Dro meg opp av sengen kvart over fire lørdag morgen for å rekke et tidlig fly til Glasgow, Skottland, der vi skulle feire bursdagen til en kamerat. Rundt 10 var vi vel i hus hos bursdagsbarnet, og brukte formiddagen på puben, der vi så Norge vs Skottland på storskjerm, omringet av gamle, brautende, halvskumle skotter. Vi turte såvidt å heie når Norge gjorde det bra.

Selve bursdagen var fantastisk! 21-årsfeiringen er enorm i Storbritannia, og med både familie og venner til stede, var vi tilsammen 120 gjester! Da jeg konfirmerte meg var vi kanskje 30-35, og jeg syntes det var mange.
Vi lærte skotsk dans, og jeg eide ALLE som var der i fallteknikk. Great success!

Vi hadde det helt supert i London! Jeg trodde det skulle bli litt småkleint siden vi ikke kjente hverandre, men noen få strakser etter at jeg hentet henne på Oslo S, var sjenansen stort sett forduftet. Så det var nitrist å forlate Linnéa og London i går morges. Hun dro i retning Heathrow, for å dra hjem, mens jeg dro mot hjertet av London (Victoria station) for å finne meg en buss til Bournemouth der en stk. kjæreste ventet.

Selvfølgelig - selvfølgelig - gikk brannalarmen på undergrunnen på Victoria, som førte til at en hel drøss elefanter/briter okkuperte alle benkene og dyttet meg rundt. Jeg satte meg demonstrativt ned midt på gulvet og sutret, inntil en eller annen refleksvest bortviste meg viste meg veien til busstasjonen. Der fant jeg en due med et amputert ben og en trippel kaffe latte. Lykke.



To og en halv time senere var jeg i Bournemouth, og to og en halv time etter det igjen kom Christian hjem fra skolen. Jeg tvang han til å se gjennom all London-shoppingen min. Det synes han var kjempespennende.

---

Søte Sigrid hadde med seg en eske hjemmebakte cookies (fra scratch!) til meg idag, da vi møttes for å sjekke ut Høstutstillingen på Kunstnernes Hus. Takk, fina! Det gjorde hele dagen min. <3



Etter å ha trasket rundt i Oslol i flere timer med gjennomvåte sko, var det herlig å kunne pakke meg inn i tørre ullsokker, dyner, pels og pledd i sofaen, gumle cookies (!) og se på Black Books. (Hvis du ikke har sett Black Books, burde du umiddelbart gå og straffekvele deg selv litt før du haster deg inn på The Pirate Bay for å laste det ned. Utilgivelig, rett og slett.)

Nå går jeg bare og gleder meg til å føle London på kroppen igjen. Jeg savner støyen, jeg savner stemningen, språket, butikkene, ølen, menneskene. Jeg savner til og med at snørra ser svart ut når jeg snyter meg på grunn av all luftforurensningen. Aah.

Oslo er som kjent fylt til randen av tiggere, og som Osloboere flest, har jeg i det siste fulgt med på tiggedebatten i media, dog relativt halvengasjert. De plager ikke meg, og jeg har mine rutiner på plass allerede.

1. Østeuropeiske tiggere. Jeg gir ingenting, beklager. Flesteparten er styrt av bakmenn, som igjen bruker pengene på blandt annet trafficking, og det er jeg heller uinteressert i å sponse.

2. Andre tiggere. Har jeg småpenger tilgjengelig, gir jeg. Jeg bryr meg ikke om det går til dop eller alkohol. Hadde Norge hatt nok ressurser til å sette alle rusavhengige på metadon, eller en annen form for god rehabilitering, hadde det vært en annen sang, men slik er det ikke i dag. Og jeg foretrekker at de tigger, framfor å stjele, eller spesielt selge seg, som stort sett er de eneste andre alternativene. Synes =Oslo er et enormt godt tiltak, og kjøper hver eneste utgave.

---

Uansett, nå som jeg har prakket på dere meningene mine, kan jeg kanskje fortelle hvorfor jeg plutselig begynte å tenke på dette. For en liten tid tilbake var jeg ute og tok en kaffe med en venninne, da en hyggelig, sliten mann kom opp til oss og spurte om vi ville kjøpe hjemmeskrevne dikt. Han synes det var bedre enn å tigge, for da fikk han gitt noe tilbake. Det er det søteste jeg noen gang har kjøpt, og det skal rammes inn og henges på veggen. Skrivefeilene var intentional, sa han, og skal tolkes.

---